Leirestrand i geolittoral, i boreonemoral og sørboreal sone Løsmasse-strand (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Leirestrender opptrer i beskyttede viker, hvor bølgepåvirkningen ikke eroderer bort finmateriale. Som regel er det snakk om brakkvannsmiljøer ved større elveutløp og i fjordbunner. Løsmassenes opphav er oftest glasifluvialt eller fluvialt (Bratli 2024), men det kan også være marine avsetninger. Særlig i nord, men lokalt også lenger sør, bidrar lave temperaturer, nedising, isskuring og andre naturlige forstyrrelser til å holde naturtypen åpen. Enheten opptrer ofte som nakne leirestrender utenfor mer sluttet strandengvegetasjon på sedimentasjonsstrender. I hydrolitoralbeltet utenfor forekommer gjerne vegetasjonsfrie mudderflater. Elven & Johansen (1983) beskriver samfunn på leirestrand som regelmessig oversvømmes av brakkvann med spredte individer av evjebrodd, småvasshår og myrsauløk. På steder med høyere saltholdighet kan arter som strandkryp, saltbendel, strandstjerne og strandkjempe gå inn på i forstrender på leire (Bratli 2024). Vurderingsenheten er avgrenset til strender i boreonemoral og sørboreal sone. Naturtypen er ofte svært viktige raste- og næringssøksområder for våtmarksfugl, særlig vadere. 

A-kriteriet: Fjordbunner og områder rundt store elveutløp har historisk vært svært utsatt for ulike utbyggingsformål pga. sin gunstige topografi for dette, og som oftest også nærhet til større befolkningssentra, industri og trafikk-knutepunkt. Takten i nedbyggingen av slike deltaer var nok større før 1975 enn i siste 50-års periode. Arealstatistikk for dette mangler, men det vurderes allikevel som sannsynlig at 20-30 % av leirestrender i de aktuelle vegetasjonssonene har blitt nedbygd de siste 50 årene, noe som tilsier NT etter A1-kriteriet. En del elvedeltaer med naturtypen har blitt vernet de siste 50 årene. Samtidig har oppmerksomheten omkring deltaenes sentrale økologiske funksjoner økt, og det gjør at nedbygging neste 50 år forventes å bli betydelig lavere. Forventet havnivåstigning i neste 50-årsperiode vil medføre tap av siltstrender, men hvor stort arealtapet blir er vanskelig å forutse. Simpson et.al (2024) angir for scenariet SSP1-2,6 (målet om nullutslipp nås etter 2050, global oppvarming stabiliseres på 1,8 grader over nivået i perioden 1985-1900; altså et temmelig konservativt anslag) en sannsynlig havnivåstigning fram til 2100 på median 1 cm i Oslo (-15 til +25 cm), 33 cm i Stavanger (10-60 cm), 30 cm i Bergen (8-56 cm) og 12 cm i Heimsjø i Trøndelag (-11 til +37 cm). Landhevningen vil til en viss grad kompensere for havnivåstigningen i noen regioner. Det er derfor stor usikkerhet knyttet til både ulike utslippsscenarioer og hva som vil skje med en gitt temperaturstigning. Uansett må det forventes en viss stigning i havnivået langs Norskekysten i kommende 50-årsperiode. Leirestrender er ikke like dynamiske systemer som f.eks. sandstrender, hvor sjøen stadig bringer ny sand inn på stranda. Til en viss grad skjer dette også på leirestrender, men det kan ikke forventes at denne tilførselen vil holde tritt med havstigningen. Det antas derfor at en større del av leirestrendene i neste 50-årsperiode vil befinne seg under laveste fjærenivå (dvs. under geolitoral), samtidig som arealet av blottlagt leirestrand blir mindre. I regioner med stor forventet havnivåstigning, som på Sørvestlandet og Vestlandet, vil dette kunne gi relativt store arealtap. Lagt oppå annet arealtap (utbygginger mv.), er det for antatt et samlet arealtap på mer enn 30 % de neste 50 årene, og dette tilsier VU etter A2a-kriteriet.

B-kriteriet: Vurderingsenheten forekommer spredt i indre fjordstrøk helt nord til Saltfjorden og utbredelsesarealet er derfor større enn innslagspunktet for NT. Enheten finnes også i mer enn 55 forekomstruter.

C-/D-kriteriet: Til en viss grad er dette miljøet avhengig av lave temperaturer, isdannelse og isskuring for å opprettholde sitt åpne preg og karakteristiske artssammensetning. Klimaendringene, som bl.a. innebærer høyere vintertemperaturer langs kysten (Norsk klimaservicesenter 2025), vil gi sjeldnere islegging i brakkvannsområder og følgelig større fare for gjengroing av leirestrender med arter som profiterer på et mer stabilt miljø. Tap av >30 % av arealet pga. havnivåstigning gir VU på kriteriet C2a (>30 % av arealet/>80 % forringet). Forringelsen på øvrig areal er ikke vurdert å være høy nok til gi utslag på høyere kategori.

Leirestrand i geolittoral, i boreonemoral og sørboreal sone vurderes som sårbar - VU etter kriteriene A2a og C2a.

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Vurderingsenheten opptrer spredt langs kysten nord til Saltfjorden, som utgjør nordgrensa for sørboreal sone (Moen 1998), hovedsaklig i indre fjordstrøk og i tilknytning til store elveutløp. Lokalt kan den også opptre på små arealer i beskyttede viker med mindre elve-/bekkeutløp, bl.a. i Oslofjorden. Dette er bakgrunnen for fastsettelsen av utbredelsesareal. 

• Simpson, M.J.R., Bonaduce, A., Borck, H.S., Breili, K., Breivik, Ø., Ravndal, O.R. & Richter, K., 2024. Sea-Level Rise and Extremes in Norway: Observations and Projections Based on IPCC AR6. Norwegian Centre for Climate Services report 1/2024, ISSN 2704-1018, Oslo, Norway. https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2024/april-2024/sea-level-rise-and-extremes-in-norway/
• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.
• Norsk klimaservicesenter 2025. Klimaframskrivninger temperatur. https://klimaservicesenter.no/climateprojections?index=air_temperature&period=Annual&scenario=RCP45&area=NO