Saltanrikningsmark, i boreonemoral- og sørboreal sone Saltanrikningsmark (Fastmarkssystemer)

Beskrivelse av naturtypen

Vurderingsenheten finnes på steder med saltanriking i fjæresona pga. fordamping av stagnerende sjøvann, og opptrer både som salturtstrand i nedre del av geolitoralbeltet og i forsenkninger (saltpanner) i geo- og supralitoralbeltet (Bratli 2024). Saltanrikingsmark kan være svært artsfattig, men karakteristisk vegetasjon er dominert av ettårige og kortlevde flerårige sukkulenter og noen få andre salttorerante arter (halofytter), slik som salturt, strandkryp, strandkjempe, saltbendel, saftmelde og strandstjerne (Bratli 2024). Moser mangler helt i naturtypen (Artsdatabanken 2025). Borgersen mfl. (2020) vurderte på oppdrag fra Miljødirektoratet om vi har "saltmarshes" i Norge, og konkluderer bla. med at saltanrikingsmark på leire og silt i geolitoral kan falle inn under begrepet. Vevle (1985) framhever fjæresaltgras og saltsiv som dominerende arter i små forsenkninger i "salt marsh vegetation" i Vinjekilen i Bamble. Vurderingsenheten er begrenset til boreonemoral og sørboreal sone, dvs. nord til Saltfjorden. 

Saltanrikingsmark opptrer spredt langs kysten i aktuelle vegetasjonssoner, både langs ytterkysten og i større fjorder, som bla. Oslofjorden og Trondheimsfjorden. Naturtypen har ikke blitt kartlagt spesielt verken etter DN-håndbok 13 eller etter Miljødirektoratets instruks, men inngår i varierende grad i større lokaliteter med f.eks. strandeng og semi-naturlig strandeng - antakelig mest i DN-håndbok 13-lokaliteter. Utbredelsen antas i stor grad å følge utbredelsen av karakterartene salturt og kvitsjøsalturt. Det er ingen tilgjengelig informasjon om arealtap eller påvirkninger fra klimaendringer eller andre faktorer.

A-kriteriet: Det finnes lite eller ingen informasjon om arealtap av saltanrikingsmark i perioden 1975-2025. Naturtypen er hovedsakelig knyttet til store mudderbunnsfjærer, og disse har vært utsatt for nedbygging - særlig de som ligger i fjordbunner og nær befolkningssentra. Med stor grad av usikkerhet har vi vurdert at mindre enn 20 % av naturtypen har gått tapt i siste 50-årsperiode, dvs. LC etter A1-kriteriet. Havnivåstigning vil få negative konsekvenser for naturtypen. Simpson et.al (2024) angir for scenariet SSP1-2,6 (målet om nullutslipp nås etter 2050, global oppvarming stabiliseres på 1,8 grader over nivået i perioden 1985-1900; altså et temmelig konservativt anslag) en sannsynlig havnivåstigning fram til 2100 på median 1 cm i Oslo (-15 til +25 cm), 33 cm i Stavanger (10-60 cm), 30 cm i Bergen (8-56 cm) og 12 cm i Heimsjø i Trøndelag (-11 til +37 cm). Landhevning vil til en viss grad kompensere for havnivåstigningen, men dette er innbakt i beregningene. Det er derfor stor usikkerhet knyttet til både ulike utslippsscenarioer og hva som vil skje med en gitt temperaturstigning. Uansett må det forventes en viss stigning i havnivået langs Norskekysten i kommende 50-årsperiode. Økt havnivå vil gi vesentlig endringer i både saltinnhold og blottleggingsperioder for saltanrikingsmark og saltpanner. De vil samtidig i liten grad være i stand til å flytte seg oppover i landskapet. Slik sett vil de være i samme situasjon som leirestrender, og saltanrikingsmark finnes helst i tilknytning til slike - som holder best på sjøvann i forsenkninger. Det vurderes derfor som rimelig å anta det samme arealtapet for saltanrikingsmark som for leirestrender, dvs. mer enn 30 % i kommende 50-årsperiode - noe som tilsier VU etter A2a-kriteriet.

B-kriteriet: Vurderingsenheten forekommer spredt langs kysten helt nord til Saltfjorden, og utbredelsesarealet er derfor større enn innslagspunktet for NT. Det er også sannsynlig at den finnes i betydelig mer enn 55 forekomstruter, basert bla. på forekomsten av karakterarten salturt.

C-/D-kriteriet: Havnivåstigning forventes først og fremst å gi et direkte arealtap, men til en viss grad vil det også være snakk om en forringelse av saltanrikingsmarkene (over en periode, før endringene gjør at naturtypen går over til en annen naturtype). Videre kan saltanrikingsmarkene være utsatt for foruresning, ferdsel og dyretråkk som gir kortvarig eller mer langvarig forringelse av naturtypen. Selv om ytterligere forringelse utover arealtapet vurderes å være begrenset vil antagelsene fra A-kriteriet føre til at >30 % blir >80 % forringet etter kriteriet C2a. Dette tilsvarer kategori VU.   

Saltanrikningsmark i boreonemoral- og sørboreal sone vurderes som sårbar - VU etter kriteriene A2a og C2a. 

Mer om karakterisering av påvirkningsfaktorer i metodeveilederen

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal

Vurderingsenheten opptrer spredt langs kysten Saltanrikingsmark opptrer spredt langs kysten i aktuelle vegetasjonssoner, nord til Saltfjorden - som utgjør nordgrensa for sørboreal sone (Moen 1998), både langs ytterkysten og i større fjorder som bla. Oslofjorden og Trondheimsfjorden. Naturtypen har ikke blitt kartlagt spesielt verken etter DN-håndbok 13 eller etter Miljødirektoratets instruks, men inngår i varierende grad i større lokaliteter med f.eks. strandeng og semi-naturlig strandeng - antakelig mest i DN-13-lokaliteter. Utbredelsen er dårlig kjent.

• Artsdatabanken 2025. Saltanrikingsmark i fjæresonen. https://artsdatabanken.no/Pages/171929/Saltanrikingsmark_i_fjaeresonen
• Vevle, O. 1985. The Salt Marsh Vegetation at Vinjekilen, Bamble, SE Norway, with Special Reference to the Puccinellietum maritimae. Vegetatio 61: 55-63. https://www.jstor.org/stable/20146233
• Borgersen, G., Rinde, E., Moy, S. & Gundersen, H. 2020. Har vi "saltmarshes" i Norge? En vurdering av begrepet opp mot norske naturtyper. NIVA Rapport M-1858|2020. 38 s. + vedlegg. https://www.miljodirektoratet.no/globalassets/publikasjoner/m1858/m1858.pdf
• Bratli, H. 2024. NiN 3.0 Kartleggingsenheter i målestokk 1:5000. Foreløpig utgave 1.11.2024. NHM. 775 s.